Den Fjerde Statsmakt

Det nærmer seg kanskje et punkt der Aftenpostens tøysejournalistikk ikke er morsom lenger, men når jeg leser det bokstavrimende dramakaoset “Solkyst med skyggesider” innser jeg at det tidspunktet i alle fall ikke har inntruffet ennå.

Helt fra ingressen av er det tydelig hvem som har ført det i pennen, med en karakterisering av Sørlandet som er såpass overdramatisk at den sosialrealistiske krimlitteraturens ivrigste tilhengere vil betale penger for den, lese den med ironisk distanse og deretter selvgodt påpeke at de også liker Paulo Coelho.

Det mørke Sørland. Sosialhjelp. Uføretrygd. Barnevernsbarn. Kriminalitet. Narkotika. Problemene hoper seg opp i de idylliske sørlandsbyene.

Ingressen starter sånn sett bra, med en beskrivelse av Sørlandet som maner fram bilder av vulkanene i Mordor og vinder av veps i Helvetes krinser. Men så husker artikkelen at den skal stå på trykk i en avis, og ingressen avsluttes med et oppsiktsvekkende objektivt antiklimaks:

21 av 30 kommuner er blant dem med flest innbyggere på uføretrygd.

Og det er nettopp denne selvmotsigende, innbyrdes stridende tendensen som skal karakterisere “Solkyst med skyggesider” som helhet. Artikkelen kan over flere avsnitt være nøytral og faktaorientert, benytte seg av kilder, intervjuobjekter og fullstendige setninger, men på et tidspunkt vender den fullstendig om, helt uanmeldt, som om den er skrevet av en Dr. Jekyll & Mr. Hyde-figur hvis besinnelse plutselig spinner ut i bekmørket, og en vill og lidenskapelig stemme plutselig avløser den tilbakeholdne og fornuftige. For eksempel kan man, etter en lang utlegning om levekårsstatistikkene til Helsedirektoratet og Statistisk Sentralbyrå, helt uten forvarsel lese følgende litterære perle:

Svært liten vilje til å flytte på seg. Sørlandsk dovenskap. Smitteeffekter. Alle gjentar det samme. Forklaringene er mange, men enigheten er stor, når det gjelder årsakene til at sørlandskysten er blitt et elendighetsbelte.

ET ELENDIGHETSBELTE.

Hva slags belte? Et elendighets. ELENDIGHET. Det er egentlig alt jeg har å si om den saken. Helt til slutt vil jeg dog ha med det følgende utdraget også. Ikke fordi det er spesielt karakteristisk for tosidigheten i artikkelen, men fordi det muligens er det minst relevante, minst sammenhengende, og dermed blant de mest nytelsesdrektige avsnittene i artikkelen. Les:

Men det står neppe i hodene til 14-åringene denne uken, eller neste. Om kort tid skal de ha première på årets musikal, som faktisk er det nest største kulturelle arrangementet i Tvedestrand, bare slått av hovedkonserten i kystkulturuken. Men med en høy prosentandel som dropper ut av skolen, er det en utfordring å få Sørlandets tenåringer til å fullføre videregående.

“Ja, sørlandet er et belte av type elendighet. Ungdommene slutter på skolen, forresten skal de ha premiere på en musikal, bare slått av hovedkonserten i kystkulturuken, som også er et stort kulturarrangement, relativt sett i forhold til at det er i Tvedestrand vel å merke, men de slutter på skolen mange av de, så det er dumt.”

(Bokmålsordboka tillater forresten å bruke det engelske uttrykket “droppe ut” på norsk nå, men det betyr ikke at man er nødt til å bruke det.)

For å unngå å male seg selv inn i et hjørne, innfører Aftenpostens journalister stadig nye litterære virkemidler i sitt repertoar. Slik at ingen skal fristes til å ta dem seriøst, ser de til at alle nye teknikker de prøver ut er fullstendig irrelevante i konteksten av en avis.

Artikkelen “Fanget av spill” benytter seg av mange av de tradisjonelle grepene som er betegnende for Aftenpostens journalistikk.

Ufullstendige setninger og stakkato rytme:

Han panter flasker og trillevogner. Spiller på Røde Kors-automater med kameratene, og alltid er det han som spiller mest. De andre blir lei seg og gir opp når de taper. Men ikke Ahmet. En skikkelig kvitt-eller-dobbelt-gutt. Han gir seg ikke.

Poetiske gjentakelser:

Muskelfestet ryker. Fotballdrømmen ryker. Skaden er permanent, og selvtilliten ryker.

På fotballbanen i La Manga ryker alt.

Vendepunkt aksentuert med uthevet skrift og majuskler:

Så skjer det som gir rommet navn:

MARERITTET.

Irrelevante, stemningsbærende detaljer:

Han oppga en e-postadresse, et Visanummer og et passord. Han valgte navnet til brorens grå og hvite huskatt: Iselin. Iselin skulle bli med ham på en lang og kostbar ferd i cyberspace.

For ikke å snakke om at artikkelen har en hovedperson istedenfor et intervjuobjekt:

(Det fiktive navnet “Ahmet” er valgt i samråd med hovedpersonen)

Artikkelen har sånn sett en klassisk forankring, og står ikke i fare for skremme bort lesere med en alt for moderne språkdrakt. Men journalistikken stagnerer heller ikke. I en grensesprengende vending har de to artikkelforfatterne valgt å skrive så godt som hver eneste setning i historisk presens, slik at man som leser får en genuin følelse av å ha vært til stede da “Ahmet” ødela livet sitt.

Etter min beregning er neste steg for Aftenposten å innføre:

Deretter kan de søke om en fast “Fra Virkeligheten”-spalte i Det Nye.

To nye trender i Aftenposten:

1. Sitater som overskrift.
2. Galskap.

Aftenposten har kategorisert sin anmeldelse av boka “Døden ved min side” som “innenriksnyheter”, men artikkelen er så ladet av personlighet at den virker mer som en mindre gjennomtenkt og mindre velskrevet variant av Tommy Olssons kunstkritikk i Morgenbladet. Ikke bare er forfatteren usikker på hvilken størrelse bokstavene i hiv og aids skal ha, det virker også som om hun ikke er sikker på om John Galt (who is John Galt?) ennå har utviklet sistnevnte. Det hun derimot vet er at den eglende sannheten er dunklere enn sjelens vinterhelvete i moll:

HIV og Aids er forbundet med sex, om mørkelagte rom og tabuer. Sykdommen er selvpåført og angriper selvrespekten til de syke med stor og ødeleggende kraft. Den er ikke moralsk nøytral som diabetes eller kreft. Den er forbundet med noe skittent og urent. HIV dømmer og avslører.

Det er heller ingen grunn til å oppgi noen kilde til disse påstandene, ettersom journalistikk og skjønnlitteratur egentlig er identiske ting hvis du tenker på hele verden som den samme teksten med denne artikkelen som én av uendelig mange innganger (hvis du ikke tenker sånn blir det verre.) For videre å konsolidere likheten mellom nyheter og fiksjon, har artikkelen til og med en åpen slutt, med prikk-prikk-prikk og et tankefullt og ordtak-klingende muntlig sitat som forfatteren har brukket om som om det skulle være et dikt:

Av bitterhet gror det
ingenting . . .

(Merk at dette nesten er helt likt som i boka “Av måneskinn gror det ingenting” av Torborg Nedreaas, utenom at den tittelen, i motsetning til sitatet, er både meningsfull og poetisk, og mangler linjeskift.)

Det hadde vært mulig å sitere omtrent alt i artikkelen “Alt annet, bare ikke det”, men jeg anbefaler heller alle å lese den selv, for den gjør seg mye bedre som et kontinuerlig verk. Trakt en kopp kaffe, sett deg tilbake og fordyp deg i “snikende sannheter”, “blinkende innbokser”, “attraktive adresser”, “ensomme, ensomme, ensomme liv”, “hvite løgner som er svarte forbannelser”, og for ikke å snakke om en hel del “plutselig nakenhet.” Allerede når du leser ingressens fabelaktige ordspill vet du at eventyret har begynt:

John Galt er velutdannet, ressurssterk og kjekk. Han bor i et fint hus i en attraktiv adresse, sammen med kona Maria og barna. Han er positiv – HIV-positiv.

Herregud.

Noen ganger kan nyhetsartikler rote seg så langt ut på viddene at det blir vanskelig å gjøre narr av dem. Jeg snakker da ikke om Aftenpostens teknologi-virvar hvor de hevder at man kan få virus gjennom Youtube og gjennomfører et intervju med en ekspert som enten kun kjenner til den aktuelle videotjenesten på prinsipielt grunnlag eller har blitt grovt feilsitert (det skal mye til før jeg blir overbevist om at ikke er sistnevnte.)

Jeg snakker heller ikke om da de postet den viktige nyhetssaken som avslører at barn som har mistet foreldrene sine blir lei seg og forvirret, selv om jeg må innrømme at jeg ser for meg nyhetsredaktøren med geitehorn når jeg leser denne overskriften:

Jeg snakker ei heller om denne gøyale saken, til glede for alle som synes det er artig når folk skyter seg selv i foten. Det som står i overskriften har riktig nok ikke skjedd i virkeligheten, men Aftenposten har i det minste lykkes i sin oppgave med å få virkeligheten til å virke mer som en svenskevits:

Nei, det jeg egentlig ville fortelle om, er Aftenpostens nyeste flerdimensjonale føl-det-du-leser-artikkel. Dere er noen herlige jævler, Aftenposten. Denne artikkelen er så hysterisk og uberegnelig at feministisk litteraturkritikk vil kjølhale den for å bygge opp under en kvinnefiendtlig form og språk som tilhører fortida. Med dramatiske, stemningsbærende følelsesreferater skrevet i kursiv, og avsnittsoverskrifter som “dødssommer” er dette intet mindre enn et stjålet blikk inn i en forfatters mørkladne psykose.

I bilen sitter de to søstrene. Sjåføren er full. Har 1,9 i promille. Bilen kjører rett inn i et tre. Ingen bremsespor. Bare tre døde mennesker.

Merk at dette sitatet inneholder et tall med desimaler, så det er åpenbart at de som har skrevet det har hørt om komma. Hvorvidt de har oppdaget konjunksjonene er ennå usikkert.

Noen ganger blir nyhetene mer spennende hvis man overlater deler av dem til fantasien. Dette vet Aftenpostens offisielle korrespondent for overdramatisering bedre enn noen andre. I sin siste bestselger, “Vil låse inn barn med tvang” demonstrerer han sin evne til å leve seg inn i hverdagslidelse:

15-åringen er dreven. Tross ung alder har politiet i Skien alt registrert 17 kriminelle forhold på henne. Ran, trusler, vinningsforbrytelser, narkotikamisbruk, legemsfornærmelser, ordensforstyrrelser. . . Nå vil hun ha røyk. Hun får det.

“Prikk prikk prikk moooord????”

Det burde være åpenbart for de fleste at når det gjelder gjentakende kriminelle ungdommer, så er det spesielt viktig at man prøver å male saken så spennende og pirrende som mulig, slik at andre barn ikke etteraper handlingene, men heller blir sittende inne for å lese krimjournalistikk. Dette kan man for eksempel gjøre ved hjelp av såkalte ellipser, hvor deler av teksten erstattes av tre punkter, slik at overbærende aftenpostenlesere skal få et øyeblikk ekstra til å sukke oppgitt og tillate sine verste fordommer fritt spillerom. På en skala fra 1 til 10 er dette 10 bedre journalistikk enn konkret å fortelle om de faktiske forholdene, fordi, basert på samme prinsipper som Wikipedia og Internett, så er nyhetene også mer fullstendige om leserne selv får lov til å bestemme hva de er.

Andre ting man kan gjøre for å omforme nyhetsartikkelen sin til en ungdomsroman, er selvfølgelig å bruke setningsemner der et subjekt ville blitt latterlig objektivt og seriøst (les: “dølt”), og man må også gjerne strø om seg med lister som er inndelt med punktum istedenfor komma:

Alt er prøvd. Alle tiltak satt inn. Samarbeid på tvers av alle nivåer og kommunegrenser. Politi. Skoler. Barnevernet. Psykiatrisk avdeling ved Sykehuset i Telemark. Ingen ting stopper disse barna.

Du vet de har satt inn absolutt alle tiltak når psykiatrisk avdeling ved Sykehuset i Telemark er involvert, det er i alle fall sikkert. Neste steg i håndboka er å teppebombe barnas omgangskrets med tergede løver.

Ellers holder E24 sine lesere på tærne ved å publisere den aller minst nyttige artikkelen i verden som henvender seg direkte til mennesker med flyskrekk. Ja, det er ikke nok for E24 at disse menneskene kanskje har en lammende frykt for fly, de skal også skremmes fra å besøke flyplasser og muligens også strender:

Det er sommer, og Aftenposten feirer at det snart er fellesferie ved å kjøre en spennende sak om Tom Waits og Operahuset. Vel, når sant skal sies, så er selve saken ikke egentlig spesielt spennende, og heller ikke artikkelen som omtaler den, men Aftenposten gjør en veldreid kompensering, og legger det følgende ut på forsiden, som et ubestridelig bevis på at INTERNETT og AVIS er to veldig ulike ting som likevel, på mystisk vis, er som skapt for hverandre:

For å analysere denne forsideartikkelen: Først er det et bilde av Tom Waits. Så langt ingenting uvanlig, utenom at det strengt tatt er uvanlig hvor kul Tom Waits faktisk er. Men så kommer det altså en overskrift som er formulert som et spørsmål (“Hvem sier nei til Tom Waits?”) og deretter en ingress som også er en INTERNETTLINK og som består av

Jeg aner ikke hvordan snakkeboblen rotet seg inn i dette. Kanskje den er kirsebæret på toppen av en lettere hysterisk sundae. Det som i alle fall er sikkert er at om man fjerner ett eneste av de fire elementene som er listet over, så blir det øyeblikkelig så opplagt at det hele er feil innfallsvinkel at journalisten ikke kunne unngått å legge merke til det selv, og dermed er dette først og fremst et udramatisk eksempel på Aftenpostens mauvaise foi.

Mer mauvaise blir det når jentevold møter avisas krimentusiaster og deres arsenal av ufullstendige setninger. De forstår best av alle den journalistiske verdien av tegnsetting:

Fire jenter står og skriker til henne.

- Bitch!

Så uskyldig dytting. Lugging. Slag. Spyttklyser. Gråtende går hun hjem etter å ha fått en omgang juling av fire jenter i den andre klassen.

En ting jeg merker meg er at denne artikkelen er signert tre journalister, så man skulle i utgangspunktet tro at i alle fall én av dem kunne ha bidratt med subjekter. Men. Nyhetene. Er. Best. Når. Man. Leser. Hvert. Ord. For. Seg.

Artikkelen kan også røpe at Oslo Røde Kors har kartlagt den statistiske fordelingen av ulike forsvarsteknikker blant jentene:

Gjennom ressurssentre over hele byen og kriminalitetsforebyggende tiltak, har avdelingssjef Vidar Remfeldt i Oslo Røde Kors god oversikt over kriminelle jenter i hovedstaden.

- Vi ser at jentene dukker stadig hyppigere, sier han.

Skal man være rettferdig, så er nok akkurat det sitatet en litt uheldig trykkfeil, og kommer nok av at noen har skrevet litt for fort, sett seg blind på artikkelen, og ikke har hatt korrekturleser. Dette viser i det minste at Aftenpostens journalister bare er mennesker de også, selv om de i blant kan høres ut som telegrammer.

Når jeg ser for meg NTBs journalister, ser jeg for meg neglebitende, hysteriske menn og kvinner, som er bleke av overveldende skrekk, og som skriker høylydt ut i sitt åpne kontorlandskap hver gang de mottar en ny pressemelding.

Hør for eksempel hva de har å si om en usannsynlig vellykket landing på Mars:

Den amerikanske romfartsorganisasjonen hadde på forhånd fotografert landingsstedet nøye, av frykt for en kræsjlanding.

Overskriften for avsnittet er “Fryktet krasj“. Dette er NTBs tolkning av en nyhet om en landing på Mars hvor selv de planlagte risikoene ikke slo til, og som var så presis, perfekt og problemfri som overhodet mulig. Jeg ser for meg at de samme journalistene ankommer jobben om morgenen, tar seg en første kopp kaffe og forteller intense spenningsanekdoter om avlagte feriereiser:

Det var mange røde lys på veien til flyplassen. Jeg hadde på forhånd kjøpt en bil med bremser av frykt for krasj. Flyselskapet jeg benyttet meg av fryktet at flyet skulle falle ned, så de hadde utstyrt det med vinger og motorer. De hadde dessuten fylt det opp med drivstoff fordi de fryktet at det ikke skulle starte. På stranden fryktet jeg å dø av å bli skutt i hodet, så jeg satte ikke en pistol inntil tinningen og trakk heller ikke av.

Ellers i nyhetene har min nye favorittjournalist og regjerende verdensmester i tilfeldig dramatikk, skrevet en ny artikkel i påskekrimform om det harde dopmiljøet i Oslo sentrum:

- Der borte på “pusher street” er det aggressivt. Ingen respekt. Blir det for mange selgere, blir det bråk. Slåssing. Det har vært aggressivt her de siste månedene. Det er mange som selger. Skjønner du?

“Skybert”, som han mener jeg kan kalle ham, snakker dårlig norsk og peker mot den andre siden av elven fra der han sitter i Vaterlandsparken. Han har solbriller og joggebukse. Ettermiddagen er på sitt varmeste, og parken kryr av rusmisbrukere, kanskje 40- 50 stykker. Mange er unge. Noen sitter og prater, ligger og sover på gresset eller står og drikker og røyker. Opp trappen kommer en mann sjanglende. Klærne er fillete. Han snubler.

Det er noe uimotståelig tiltrekkende ved en tekst som forteller at ungdommer “henger” og jager etter “street cred” og samtidig bøyer ordet elv i hankjønn. Og Aftenpostens krimprins vet også at kilder er oppskrytt når man driver med nyhetsarbeid, og kan fortelle oss at virkeligheten er mer Gunnar Staalesen enn Gunnar Staalesen noen gang vil være:

De siste årene har antall ungdommer med minoritetsbakgrunn økt kraftig i miljøene rundt Oslo S og Vaterland. “Rusmisbrukernes siste skanse,” som mange kaller dem.

Hvem? De er for mange til å liste opp. Hvor mange? En hel haug. Jeg lurer på om disse mange menneskene på en eller annen måte tilhører samme miljø, og samtidig lurer jeg på hvorfor jeg selv ikke tilhører et miljø hvor mange mennesker går rundt og har et dramatisk kallenavn på minoritetsungdommer. Dette er et dypt ønske jeg har, så ta kontakt hvis du er en av de som kaller ting for siste skanser.

I det hele tatt er artikkelen en salig blanding av språklige utfordringer og fabrikkerte fakta, og den lykkes i å drapere gamle nyheter så tykt i halve setninger, pittoreske stemningsrapporter og spennende handlingsreferat at vi nesten glemmer hvor høyst irrelevant det er å bruke plass i en avis til å fortelle at det selges narkotika på Plata.

Ti av ti poeng.

Aftenposten kan i alle fall rapportere at Dick Cheney har vært på fisketur og at 60 prosent av leserne til nettstedet AOL har en utrolig sær forestilling om hvordan en naken kvinne ser ut. Aftenposten har oppdaget at Internetts ekstrembloggere ligger årevis foran avisene når det gjelder ufarlig sedelighetskomedie og dumme-amerikanere-humor, og har satt seg som mål å fylle gapet med forferdelig visvas. Artikkelen kan også melde at journalister har lurt Det Hvite Hus til å dementere nakne kvinner i visepresidentens selskap, samt at en person ansatt som bilderedaktør i en amerikansk avis ikke kan se forskjell på hånd og kropp (he doesn’t know his ass from his face?)

Men selv om bildeekspertene har avslørt at Dick Cheneys nakne venninne er en knyttneve og ikke annet, har vi følgende bilde fra samme fisketur som et ubestridelig bevis på at det var strippere på den båten:

Umoral!

Ellers, i Aftenpostens ukentlige nyhetene-i-påskekrim-form-bilag får Sidsel Dalen en verdig konkurrent!

Ansiktsuttrykkene endres fra alvorlig til smilende. Fra tynget til lettet. De to romfolkene er enige. Enige om at ingen, hverken sigøynere eller andre, er tjent med flere voldsepisoder. Enige om at “Dolla” må få orden på sin familie, at Jan må få orden på sin, og at de trenger hjelp. Utenfra. Fra andre enn romfolket selv.

To signøyere. Et håndtrykk. Elektrisk stillhet. Sier? Hvem? Ingen. Men. Og da. Øynene hennes var kalde som frost, og huden var gråblek. Kaldsvette. Et mord. “Stopp pressen. Ja, stopp dem før det er for sent.”

Denne siden eksisterer i kjølvannet på redaktørenes død, korrekturlesernes død, etter at alle journalistene har blitt bloggere. Dette skal vi samle eksempler på, i den tro at avisartikler er enda morsommere når de gjentas.

Vi fikk opprinnelig ideen en stund tilbake, da Aftenposten levde opp til sin samfunnsplikt og opplyste sine lesere om hva som kan bli de fatale konsekvensene dersom en machete-desperado skulle få tak i en machete (hint: ville biljakter.) La dette stå som en advarsel til alle som kjenner til uarresterte machete-desperadoer. Husk at de ikke har fått diagnosen for ingenting, så la ikke machetene ligge og slenge når de er i nærheten! Som en kompensasjon for ikke å inneholde noe som på langt nær kan kalles ekte nyheter, erstattes ingressen i artikkelen med et portrett av gjerningsmannen i naturlig størrelse:

Knappe to uker senere glimrer A-magasinet til med den usminkede sannheten om narkotikamisbruk på vestkanten i Oslo. Sidsel Dalen, som har verdensrekord i setningsemne, er av overbevisningen at objektivitet alltid vil være en illusjon, og er ikke bundet av samtidens konforme forestillinger om hvordan en avisartikkel skal formuleres.

Dette er et ekte sitat fra den ekte artikkelen:

De blir stående og stirre på hverandre. Alle følger med. Spretten ler. – Ja, jeg kødder. Du kan få krite fire for fem store. Og du har en uke på å betale tilbake. Det er ikke kødd!Spjælingen legger det som skal være fire gram på bordet, flatt pakket inn i sølvpapir. – Vi snakkes snart, sier Tore og strener ut med dopet i hånden.– Se på’n a, sier spjælingen. Han snylter på andre, men gidder ikke å dele sjæl. Han er grisk.

Dette er et høyst relevant sitat fra kommentarene til den artikkelen:

Jeg leser artikkelen. Sidsel stirrer avventende på meg. Det går kaldt nedover ryggen. – Er’u hekta? sier hun. Jeg nikker. Ser på henne. – For lite dårlig krim i avisa nå om da’n. Hun ler. Blått lys strømmer ned fra lampene i taket. Den gråbleke huden hennes skinner. Hun danderer ei stripe på toalettskåla. – Det er’ke særlig glam. Ikke nå lenger. En gang var vi konger og dronninger, nå er det tabloid som gjelder. Ikke spør meg hvem som vant, men det var ikke journalistikken. Hun sender meg et frosset blikk. – Håper du har gryn, for jeg selger meg ikke gratis.

Når de navngitte journalistene en sjelden gang ikke strekker til, må Norsk Telegrambyrå ta over. Selv kaller de seg en av landets viktigste nyhetsredaksjoner, og i februar kunne de fortelle at en ektemann kom hjem tidligere enn hans utro hustru forventet. NTBs reportasje er kortfattet, elegant og øm, men dessverre er artikkelen ufullstendig og unnlater å fortelle oss viktige detaljer om hvem av de to mennene som var penest, hvorvidt det var ektemannens stadig økende interesse for sin karriere som drev hustruen til utroskapet, og om den flyktende elskeren ved anledning måtte begi seg gjennom et aristokratisk middagsselskap for eksempel kun iført en sokk, hvorpå en av de eldre, borgerlige damene sender et megetsigende blikk til sin mann og leverer en treffsikker og frekk replikk om størrelsen på sokken, og elskeren bare hilser høflig og spiller kul på en sjarmerende måte. Det ville bare vært best! Men nei, kjedelige NTB har spikket den relevante nyhetssaken ned til rene, objektive fakta som beriker vår forståelse av tiden vi lever i:

Det hører til historien at politiet hjalp mannen med å få på seg noen klær.

Mer ambisiøs er en av NTBs artikler fra forrige uke, hvor de smidig gjennomfører et nytt ledd i sin innviklede plan for å sidestille de seksuelt avvikende med superskurker. Det er et modig ærend, og allerede dagen derpå plukker journalist Marie Norum Lerbak opp tråden med sin egen inngående undersøkelse av de perverses herjetokter og er den første til å avsløre at det finnes hull i flere dovegger her i landet. Strengt tatt må jeg innrømme at jeg knapt kan huske å ha vært på et offentlig toalett uten “kikkehull” i veggene, men det hele blir mye mer dystert når det blir avslørt at det er en og den samme, Dokikkeren, som står bak de utallige overgrepene.

Det var alt for denne gang, men avisene skriver morsomme ting hele tiden, så det kommer snart mer! Takk for oppmerksomheten.