Den Fjerde Statsmakt

Noen ganger blir nyhetene mer spennende hvis man overlater deler av dem til fantasien. Dette vet Aftenpostens offisielle korrespondent for overdramatisering bedre enn noen andre. I sin siste bestselger, “Vil låse inn barn med tvang” demonstrerer han sin evne til å leve seg inn i hverdagslidelse:

15-åringen er dreven. Tross ung alder har politiet i Skien alt registrert 17 kriminelle forhold på henne. Ran, trusler, vinningsforbrytelser, narkotikamisbruk, legemsfornærmelser, ordensforstyrrelser. . . Nå vil hun ha røyk. Hun får det.

“Prikk prikk prikk moooord????”

Det burde være åpenbart for de fleste at når det gjelder gjentakende kriminelle ungdommer, så er det spesielt viktig at man prøver å male saken så spennende og pirrende som mulig, slik at andre barn ikke etteraper handlingene, men heller blir sittende inne for å lese krimjournalistikk. Dette kan man for eksempel gjøre ved hjelp av såkalte ellipser, hvor deler av teksten erstattes av tre punkter, slik at overbærende aftenpostenlesere skal få et øyeblikk ekstra til å sukke oppgitt og tillate sine verste fordommer fritt spillerom. På en skala fra 1 til 10 er dette 10 bedre journalistikk enn konkret å fortelle om de faktiske forholdene, fordi, basert på samme prinsipper som Wikipedia og Internett, så er nyhetene også mer fullstendige om leserne selv får lov til å bestemme hva de er.

Andre ting man kan gjøre for å omforme nyhetsartikkelen sin til en ungdomsroman, er selvfølgelig å bruke setningsemner der et subjekt ville blitt latterlig objektivt og seriøst (les: “dølt”), og man må også gjerne strø om seg med lister som er inndelt med punktum istedenfor komma:

Alt er prøvd. Alle tiltak satt inn. Samarbeid på tvers av alle nivåer og kommunegrenser. Politi. Skoler. Barnevernet. Psykiatrisk avdeling ved Sykehuset i Telemark. Ingen ting stopper disse barna.

Du vet de har satt inn absolutt alle tiltak når psykiatrisk avdeling ved Sykehuset i Telemark er involvert, det er i alle fall sikkert. Neste steg i håndboka er å teppebombe barnas omgangskrets med tergede løver.

Ellers holder E24 sine lesere på tærne ved å publisere den aller minst nyttige artikkelen i verden som henvender seg direkte til mennesker med flyskrekk. Ja, det er ikke nok for E24 at disse menneskene kanskje har en lammende frykt for fly, de skal også skremmes fra å besøke flyplasser og muligens også strender:

Det er sommer, og Aftenposten feirer at det snart er fellesferie ved å kjøre en spennende sak om Tom Waits og Operahuset. Vel, når sant skal sies, så er selve saken ikke egentlig spesielt spennende, og heller ikke artikkelen som omtaler den, men Aftenposten gjør en veldreid kompensering, og legger det følgende ut på forsiden, som et ubestridelig bevis på at INTERNETT og AVIS er to veldig ulike ting som likevel, på mystisk vis, er som skapt for hverandre:

For å analysere denne forsideartikkelen: Først er det et bilde av Tom Waits. Så langt ingenting uvanlig, utenom at det strengt tatt er uvanlig hvor kul Tom Waits faktisk er. Men så kommer det altså en overskrift som er formulert som et spørsmål (“Hvem sier nei til Tom Waits?”) og deretter en ingress som også er en INTERNETTLINK og som består av

Jeg aner ikke hvordan snakkeboblen rotet seg inn i dette. Kanskje den er kirsebæret på toppen av en lettere hysterisk sundae. Det som i alle fall er sikkert er at om man fjerner ett eneste av de fire elementene som er listet over, så blir det øyeblikkelig så opplagt at det hele er feil innfallsvinkel at journalisten ikke kunne unngått å legge merke til det selv, og dermed er dette først og fremst et udramatisk eksempel på Aftenpostens mauvaise foi.

Mer mauvaise blir det når jentevold møter avisas krimentusiaster og deres arsenal av ufullstendige setninger. De forstår best av alle den journalistiske verdien av tegnsetting:

Fire jenter står og skriker til henne.

- Bitch!

Så uskyldig dytting. Lugging. Slag. Spyttklyser. Gråtende går hun hjem etter å ha fått en omgang juling av fire jenter i den andre klassen.

En ting jeg merker meg er at denne artikkelen er signert tre journalister, så man skulle i utgangspunktet tro at i alle fall én av dem kunne ha bidratt med subjekter. Men. Nyhetene. Er. Best. Når. Man. Leser. Hvert. Ord. For. Seg.

Artikkelen kan også røpe at Oslo Røde Kors har kartlagt den statistiske fordelingen av ulike forsvarsteknikker blant jentene:

Gjennom ressurssentre over hele byen og kriminalitetsforebyggende tiltak, har avdelingssjef Vidar Remfeldt i Oslo Røde Kors god oversikt over kriminelle jenter i hovedstaden.

- Vi ser at jentene dukker stadig hyppigere, sier han.

Skal man være rettferdig, så er nok akkurat det sitatet en litt uheldig trykkfeil, og kommer nok av at noen har skrevet litt for fort, sett seg blind på artikkelen, og ikke har hatt korrekturleser. Dette viser i det minste at Aftenpostens journalister bare er mennesker de også, selv om de i blant kan høres ut som telegrammer.

Når jeg ser for meg NTBs journalister, ser jeg for meg neglebitende, hysteriske menn og kvinner, som er bleke av overveldende skrekk, og som skriker høylydt ut i sitt åpne kontorlandskap hver gang de mottar en ny pressemelding.

Hør for eksempel hva de har å si om en usannsynlig vellykket landing på Mars:

Den amerikanske romfartsorganisasjonen hadde på forhånd fotografert landingsstedet nøye, av frykt for en kræsjlanding.

Overskriften for avsnittet er “Fryktet krasj“. Dette er NTBs tolkning av en nyhet om en landing på Mars hvor selv de planlagte risikoene ikke slo til, og som var så presis, perfekt og problemfri som overhodet mulig. Jeg ser for meg at de samme journalistene ankommer jobben om morgenen, tar seg en første kopp kaffe og forteller intense spenningsanekdoter om avlagte feriereiser:

Det var mange røde lys på veien til flyplassen. Jeg hadde på forhånd kjøpt en bil med bremser av frykt for krasj. Flyselskapet jeg benyttet meg av fryktet at flyet skulle falle ned, så de hadde utstyrt det med vinger og motorer. De hadde dessuten fylt det opp med drivstoff fordi de fryktet at det ikke skulle starte. På stranden fryktet jeg å dø av å bli skutt i hodet, så jeg satte ikke en pistol inntil tinningen og trakk heller ikke av.

Ellers i nyhetene har min nye favorittjournalist og regjerende verdensmester i tilfeldig dramatikk, skrevet en ny artikkel i påskekrimform om det harde dopmiljøet i Oslo sentrum:

- Der borte på “pusher street” er det aggressivt. Ingen respekt. Blir det for mange selgere, blir det bråk. Slåssing. Det har vært aggressivt her de siste månedene. Det er mange som selger. Skjønner du?

“Skybert”, som han mener jeg kan kalle ham, snakker dårlig norsk og peker mot den andre siden av elven fra der han sitter i Vaterlandsparken. Han har solbriller og joggebukse. Ettermiddagen er på sitt varmeste, og parken kryr av rusmisbrukere, kanskje 40- 50 stykker. Mange er unge. Noen sitter og prater, ligger og sover på gresset eller står og drikker og røyker. Opp trappen kommer en mann sjanglende. Klærne er fillete. Han snubler.

Det er noe uimotståelig tiltrekkende ved en tekst som forteller at ungdommer “henger” og jager etter “street cred” og samtidig bøyer ordet elv i hankjønn. Og Aftenpostens krimprins vet også at kilder er oppskrytt når man driver med nyhetsarbeid, og kan fortelle oss at virkeligheten er mer Gunnar Staalesen enn Gunnar Staalesen noen gang vil være:

De siste årene har antall ungdommer med minoritetsbakgrunn økt kraftig i miljøene rundt Oslo S og Vaterland. “Rusmisbrukernes siste skanse,” som mange kaller dem.

Hvem? De er for mange til å liste opp. Hvor mange? En hel haug. Jeg lurer på om disse mange menneskene på en eller annen måte tilhører samme miljø, og samtidig lurer jeg på hvorfor jeg selv ikke tilhører et miljø hvor mange mennesker går rundt og har et dramatisk kallenavn på minoritetsungdommer. Dette er et dypt ønske jeg har, så ta kontakt hvis du er en av de som kaller ting for siste skanser.

I det hele tatt er artikkelen en salig blanding av språklige utfordringer og fabrikkerte fakta, og den lykkes i å drapere gamle nyheter så tykt i halve setninger, pittoreske stemningsrapporter og spennende handlingsreferat at vi nesten glemmer hvor høyst irrelevant det er å bruke plass i en avis til å fortelle at det selges narkotika på Plata.

Ti av ti poeng.

I den flotte artikkelen “Faren inrømmer incest, men benekter voldtekt” på Aftenposten.no, har avisen sydd sammen journalistikk fra Reuters, Nyhetsbyrået AFP, avisen Oesterreich og Wien-avisen Kronen-Zeitung med bilder fra østerriksk politi.

I tillegg har de også sine egne menn på saken for å gi det norske folk dybden den internasjonale pressen ikke klarer. Der de andre avisene nøyer seg med å rapportere tørre detaljer om saken, går Aftenposten.no rett på menneskene og følelsene når de intervjuer Cornelia Senger som er “blant de forskrekkede naboene”:

- Vi pleide å gå tur forbi huset. Vi syntes det var rart at gardinene alltid var trukket for. Det så litt skummelt ut, sier Senger til Aftenposten.no.

Jeg har mine mistanker om at Aftenposten også selv står bak det nederste punktet i den 13 punkter lange faktaboksen “FAKTA: ELISABETH F.S HISTORIE” pga. den høye konsentrasjonen av objektive fakta:

Aftenposten kan i alle fall rapportere at Dick Cheney har vært på fisketur og at 60 prosent av leserne til nettstedet AOL har en utrolig sær forestilling om hvordan en naken kvinne ser ut. Aftenposten har oppdaget at Internetts ekstrembloggere ligger årevis foran avisene når det gjelder ufarlig sedelighetskomedie og dumme-amerikanere-humor, og har satt seg som mål å fylle gapet med forferdelig visvas. Artikkelen kan også melde at journalister har lurt Det Hvite Hus til å dementere nakne kvinner i visepresidentens selskap, samt at en person ansatt som bilderedaktør i en amerikansk avis ikke kan se forskjell på hånd og kropp (he doesn’t know his ass from his face?)

Men selv om bildeekspertene har avslørt at Dick Cheneys nakne venninne er en knyttneve og ikke annet, har vi følgende bilde fra samme fisketur som et ubestridelig bevis på at det var strippere på den båten:

Umoral!

Ellers, i Aftenpostens ukentlige nyhetene-i-påskekrim-form-bilag får Sidsel Dalen en verdig konkurrent!

Ansiktsuttrykkene endres fra alvorlig til smilende. Fra tynget til lettet. De to romfolkene er enige. Enige om at ingen, hverken sigøynere eller andre, er tjent med flere voldsepisoder. Enige om at “Dolla” må få orden på sin familie, at Jan må få orden på sin, og at de trenger hjelp. Utenfra. Fra andre enn romfolket selv.

To signøyere. Et håndtrykk. Elektrisk stillhet. Sier? Hvem? Ingen. Men. Og da. Øynene hennes var kalde som frost, og huden var gråblek. Kaldsvette. Et mord. “Stopp pressen. Ja, stopp dem før det er for sent.”

Denne siden eksisterer i kjølvannet på redaktørenes død, korrekturlesernes død, etter at alle journalistene har blitt bloggere. Dette skal vi samle eksempler på, i den tro at avisartikler er enda morsommere når de gjentas.

Vi fikk opprinnelig ideen en stund tilbake, da Aftenposten levde opp til sin samfunnsplikt og opplyste sine lesere om hva som kan bli de fatale konsekvensene dersom en machete-desperado skulle få tak i en machete (hint: ville biljakter.) La dette stå som en advarsel til alle som kjenner til uarresterte machete-desperadoer. Husk at de ikke har fått diagnosen for ingenting, så la ikke machetene ligge og slenge når de er i nærheten! Som en kompensasjon for ikke å inneholde noe som på langt nær kan kalles ekte nyheter, erstattes ingressen i artikkelen med et portrett av gjerningsmannen i naturlig størrelse:

Knappe to uker senere glimrer A-magasinet til med den usminkede sannheten om narkotikamisbruk på vestkanten i Oslo. Sidsel Dalen, som har verdensrekord i setningsemne, er av overbevisningen at objektivitet alltid vil være en illusjon, og er ikke bundet av samtidens konforme forestillinger om hvordan en avisartikkel skal formuleres.

Dette er et ekte sitat fra den ekte artikkelen:

De blir stående og stirre på hverandre. Alle følger med. Spretten ler. – Ja, jeg kødder. Du kan få krite fire for fem store. Og du har en uke på å betale tilbake. Det er ikke kødd!Spjælingen legger det som skal være fire gram på bordet, flatt pakket inn i sølvpapir. – Vi snakkes snart, sier Tore og strener ut med dopet i hånden.– Se på’n a, sier spjælingen. Han snylter på andre, men gidder ikke å dele sjæl. Han er grisk.

Dette er et høyst relevant sitat fra kommentarene til den artikkelen:

Jeg leser artikkelen. Sidsel stirrer avventende på meg. Det går kaldt nedover ryggen. – Er’u hekta? sier hun. Jeg nikker. Ser på henne. – For lite dårlig krim i avisa nå om da’n. Hun ler. Blått lys strømmer ned fra lampene i taket. Den gråbleke huden hennes skinner. Hun danderer ei stripe på toalettskåla. – Det er’ke særlig glam. Ikke nå lenger. En gang var vi konger og dronninger, nå er det tabloid som gjelder. Ikke spør meg hvem som vant, men det var ikke journalistikken. Hun sender meg et frosset blikk. – Håper du har gryn, for jeg selger meg ikke gratis.

Når de navngitte journalistene en sjelden gang ikke strekker til, må Norsk Telegrambyrå ta over. Selv kaller de seg en av landets viktigste nyhetsredaksjoner, og i februar kunne de fortelle at en ektemann kom hjem tidligere enn hans utro hustru forventet. NTBs reportasje er kortfattet, elegant og øm, men dessverre er artikkelen ufullstendig og unnlater å fortelle oss viktige detaljer om hvem av de to mennene som var penest, hvorvidt det var ektemannens stadig økende interesse for sin karriere som drev hustruen til utroskapet, og om den flyktende elskeren ved anledning måtte begi seg gjennom et aristokratisk middagsselskap for eksempel kun iført en sokk, hvorpå en av de eldre, borgerlige damene sender et megetsigende blikk til sin mann og leverer en treffsikker og frekk replikk om størrelsen på sokken, og elskeren bare hilser høflig og spiller kul på en sjarmerende måte. Det ville bare vært best! Men nei, kjedelige NTB har spikket den relevante nyhetssaken ned til rene, objektive fakta som beriker vår forståelse av tiden vi lever i:

Det hører til historien at politiet hjalp mannen med å få på seg noen klær.

Mer ambisiøs er en av NTBs artikler fra forrige uke, hvor de smidig gjennomfører et nytt ledd i sin innviklede plan for å sidestille de seksuelt avvikende med superskurker. Det er et modig ærend, og allerede dagen derpå plukker journalist Marie Norum Lerbak opp tråden med sin egen inngående undersøkelse av de perverses herjetokter og er den første til å avsløre at det finnes hull i flere dovegger her i landet. Strengt tatt må jeg innrømme at jeg knapt kan huske å ha vært på et offentlig toalett uten “kikkehull” i veggene, men det hele blir mye mer dystert når det blir avslørt at det er en og den samme, Dokikkeren, som står bak de utallige overgrepene.

Det var alt for denne gang, men avisene skriver morsomme ting hele tiden, så det kommer snart mer! Takk for oppmerksomheten.