Den Fjerde Statsmakt

Journalister er hysterikere. Når de skriver har de ikke hendene hvilende på skrivebordet med ergonomisk korrekt bøy i albuleddet, men tar fart en halv meter over tastaturet og trykker så hardt de kan med stive pekefingrer og ville blikk. Og av alle sine samfunnsoppgaver, så er det oppgaven om å skremme barn de tar mest alvorlig.

Men dette er til vanlig. Dette er når verden ikke er i ferd med å gå under. Når det er unntakstilstand på ekte, så er det unntakstilstand i redaksjonene til landets aviser også, og hysterikerne blir vanvittige monstre. Vanlige idealer som “lesbarhet” og “sannhet” blir som strå for vinden, og hvis det vanligvis går konkurranse i å formulere overskrifter som overdriver mest mulig, konkurrerer journalistene nå i stedet om hvem som har mest og best psykose i seg.

Med normale krav til typografi og brukervennlighet, ville man for eksempel kanskje aldri valgt å publisere et meningsløst uoversiktlig kart over bekreftede og ikke-bekreftede og avkreftede og døde tilfeller av svineinfluensa. Aftenposten, derimot, har valgt å publisere kartet to ganger på samme side, og kalle det andre kartet for “en fortsettelse” av det første fordi det var “for mange” tilfeller å dokumentere. Det beste med denne framgangsmåten, utenom at den er sinnssyk, er at den uproblematisk skalerer til en pandemi, i tilfelle det skulle skje.

Og Aftenposten står på langt nær alene. I Glåmdalens leder gjør man for eksempel et forsøk på å forbinde svineinfluensa med Svartedauden som er mettet av tung galskap.

Man kan tenke seg at lederen kanskje springer ut fra et normalt hysterisk forsøk på å skrive en artikkel om at “Glåmdalen mener” at Svartedauden og svineinfluensa er vidt forskjellige ting, formodentlig i håp om å skremme barn ved å ta dette som noe annet enn en selvfølge. Men det prosjektet har på et eller annet tidspunkt mislykkes, for artikkelen binder nå de to sykdommene sammen i form, men ikke i innhold, og nåværende utgave er en usammenhengende og avant garde tekst som først og fremst vil interessere litteraturvitere som har som hobby å tegne piler mellom signifikanter.

Møtet med hurtig oppdaterte nyheter har fått journalistene til å gå fullstendig av sine ellers vaklevorne hekter, og det ultimate beviset er at Aftenposten i dag behandler en ganske alvorlig diplomatisk krise ved å ty til god gammeldags, hverdagsrasistisk hermegåsing.

Alt i Aftenposten må fra nå av leses mens man forestiller seg journalister som hopper opp og ned og trekker huden rundt øynene til siden for å se kineser ut.

To nye trender i Aftenposten:

1. Sitater som overskrift.
2. Galskap.

Aftenposten har kategorisert sin anmeldelse av boka “Døden ved min side” som “innenriksnyheter”, men artikkelen er så ladet av personlighet at den virker mer som en mindre gjennomtenkt og mindre velskrevet variant av Tommy Olssons kunstkritikk i Morgenbladet. Ikke bare er forfatteren usikker på hvilken størrelse bokstavene i hiv og aids skal ha, det virker også som om hun ikke er sikker på om John Galt (who is John Galt?) ennå har utviklet sistnevnte. Det hun derimot vet er at den eglende sannheten er dunklere enn sjelens vinterhelvete i moll:

HIV og Aids er forbundet med sex, om mørkelagte rom og tabuer. Sykdommen er selvpåført og angriper selvrespekten til de syke med stor og ødeleggende kraft. Den er ikke moralsk nøytral som diabetes eller kreft. Den er forbundet med noe skittent og urent. HIV dømmer og avslører.

Det er heller ingen grunn til å oppgi noen kilde til disse påstandene, ettersom journalistikk og skjønnlitteratur egentlig er identiske ting hvis du tenker på hele verden som den samme teksten med denne artikkelen som én av uendelig mange innganger (hvis du ikke tenker sånn blir det verre.) For videre å konsolidere likheten mellom nyheter og fiksjon, har artikkelen til og med en åpen slutt, med prikk-prikk-prikk og et tankefullt og ordtak-klingende muntlig sitat som forfatteren har brukket om som om det skulle være et dikt:

Av bitterhet gror det
ingenting . . .

(Merk at dette nesten er helt likt som i boka “Av måneskinn gror det ingenting” av Torborg Nedreaas, utenom at den tittelen, i motsetning til sitatet, er både meningsfull og poetisk, og mangler linjeskift.)

Det hadde vært mulig å sitere omtrent alt i artikkelen “Alt annet, bare ikke det”, men jeg anbefaler heller alle å lese den selv, for den gjør seg mye bedre som et kontinuerlig verk. Trakt en kopp kaffe, sett deg tilbake og fordyp deg i “snikende sannheter”, “blinkende innbokser”, “attraktive adresser”, “ensomme, ensomme, ensomme liv”, “hvite løgner som er svarte forbannelser”, og for ikke å snakke om en hel del “plutselig nakenhet.” Allerede når du leser ingressens fabelaktige ordspill vet du at eventyret har begynt:

John Galt er velutdannet, ressurssterk og kjekk. Han bor i et fint hus i en attraktiv adresse, sammen med kona Maria og barna. Han er positiv – HIV-positiv.

Herregud.

Jeg skal innrømme at en stor del av grunnen til at jeg bestemte meg for å omtale den følgende saken er det fantastiske ordspillet jeg fant på til tittelen. Den andre grunnen er at jeg i forgårs på bussen merket meg en reklameplakat for Dagsavisen. Plakaten er del av en kampanje hvor Dagsavisen selvsikkert skryter av hvor mye smartere og mer seriøse de er enn den øvrige pressen, og på plakaten jeg så på bussen i forgårs, latterliggjøres de pengegriske norske avisene, som er tåpelige nok til å trykke noe så banalt som dyrenyheter, en forsyndelse som er langt langt under Dagsavisens verdighet.

Vel, det har seg slik at grunnen til at jeg i sin tid sa opp mitt abonnement på papirutgaven av Dagsavisen, var at jeg mottok en avis hvor de som førstesideoppslag hadde det jeg har døpt “Verdens Dummeste Nyhet“. Ikke bare er det usannsynlig idiotisk å ha den nyheten på førstesiden av en avis, men Dagsavisen syntes det var en så viktig sak at de faktisk valgte å la en ny journalist skrive den om igjen med nøyaktig den samme tittelen i 2007.

Dermed ble jeg lettere provosert av den utilslørte arrogansen i reklamekampanjen deres, og bestemte meg for å sjekke hvorvidt påstanden hadde røtter i virkeligheten eller kun i den formaliserte kreativiteten som finnes mellom veggene hos DDB Oslo.

Resultatene er som jeg hadde forventet. Det viser seg at Dagsavisen for bare noen måneder siden kjørte en nyhet om den statistiske fordelingen av kattemennesker og hundemennesker i befolkningen. Den usedvanlig tåpelige artikkelen er opprinnelig skrevet av Avisenes Pressebyrå, et selskap som har valgt å satse på digital markedsføring ved å promotere seg selv ved hjelp av den aller styggeste hjemmesiden på Internett.

Ett år tidligere benyttet Dagsavisen seg av Avisenes Nyhetsbyrå, og de kunne holde oss oppdatert om hvilken katt i Norge som er den eldste. Ingen skal få fortelle meg at overskriften til den artikkelen ikke kunne ha gått ubehandlet inn som en av parodiene i DDBs reklamekampanje.

Men det beste eksempelet jeg fant er en sak om ID-merking av katter. Ved første gjennomsyn vil du kanskje tenke at det faktisk er en tålelig aktuell sak, særlig for en avis som lover å være best på å dekke norsk politikk. Men selv om nyheten i seg selv ikke er så verst, så har ANB overgått mitt amatørmessige forsøk, og laget et av de aller mest uutholdelige ordspillene jeg har lest på trykk i den “seriøse” pressen. Se bildetekst og kjenn at hårene på ryggen din reiser seg.