Brenn(ny)het svineribbe(t for all skam)

Journalister er hysterikere. Når de skriver har de ikke hendene hvilende på skrivebordet med ergonomisk korrekt bøy i albuleddet, men tar fart en halv meter over tastaturet og trykker så hardt de kan med stive pekefingrer og ville blikk. Og av alle sine samfunnsoppgaver, så er det oppgaven om å skremme barn de tar mest alvorlig.

Men dette er til vanlig. Dette er når verden ikke er i ferd med å gå under. Når det er unntakstilstand på ekte, så er det unntakstilstand i redaksjonene til landets aviser også, og hysterikerne blir vanvittige monstre. Vanlige idealer som “lesbarhet” og “sannhet” blir som strå for vinden, og hvis det vanligvis går konkurranse i å formulere overskrifter som overdriver mest mulig, konkurrerer journalistene nå i stedet om hvem som har mest og best psykose i seg.

Med normale krav til typografi og brukervennlighet, ville man for eksempel kanskje aldri valgt å publisere et meningsløst uoversiktlig kart over bekreftede og ikke-bekreftede og avkreftede og døde tilfeller av svineinfluensa. Aftenposten, derimot, har valgt å publisere kartet to ganger på samme side, og kalle det andre kartet for “en fortsettelse” av det første fordi det var “for mange” tilfeller å dokumentere. Det beste med denne framgangsmåten, utenom at den er sinnssyk, er at den uproblematisk skalerer til en pandemi, i tilfelle det skulle skje.

Kart med fortsettelse

Og Aftenposten står på langt nær alene. I Glåmdalens leder gjør man for eksempel et forsøk på å forbinde svineinfluensa med Svartedauden som er mettet av tung galskap.

Man kan tenke seg at lederen kanskje springer ut fra et normalt hysterisk forsøk på å skrive en artikkel om at “Glåmdalen mener” at Svartedauden og svineinfluensa er vidt forskjellige ting, formodentlig i håp om å skremme barn ved å ta dette som noe annet enn en selvfølge. Men det prosjektet har på et eller annet tidspunkt mislykkes, for artikkelen binder nå de to sykdommene sammen i form, men ikke i innhold, og nåværende utgave er en usammenhengende og avant garde tekst som først og fremst vil interessere litteraturvitere som har som hobby å tegne piler mellom signifikanter.

Møtet med hurtig oppdaterte nyheter har fått journalistene til å gå fullstendig av sine ellers vaklevorne hekter, og det ultimate beviset er at Aftenposten i dag behandler en ganske alvorlig diplomatisk krise ved å ty til god gammeldags, hverdagsrasistisk hermegåsing.

rasisme

Alt i Aftenposten må fra nå av leses mens man forestiller seg journalister som hopper opp og ned og trekker huden rundt øynene til siden for å se kineser ut.

Leave a Reply