Karttenkt

Friday, June 26th, 2009

Ah, omfattende kartlegging av hvor det er flest folk som leser Aftenposten.

Dum person gjorde noe dumt i noe dumt

Sunday, December 7th, 2008

Miss Miste-ting-i-fylla
Har du tips om noe dumt? Send aftenposten.no en epost.

Som seneste kapittel i sin serie av artikler som aldri, aldri bør stå i en avis, har Aftenposten nå publisert en personlig hittegodsetterlysning på vegne av en bransjekollega. Mens de fleste av oss, dersom vi skulle komme til å miste noe vi absolutt ønsker å finne igjen, er nødt til å trykke opp folkelig sjarmerende plakater med triste smilefjes og ordspill, og selv klistre dem opp på oppslagstavler og lyktestolper i nærmiljøet, får motejournalist Hilde Marstrander en av Norges største aviser til disposisjon når hun skal publisere sin lille annonse.

Fordi “aviser” vanligvis fokuserer på å publisere “nyheter”, later Aftenposten som om det er snakk om en kriminalsak, med mulighet for å tipse avisen med ny informasjon, og med en detaljert beskrivelse av den obligatoriske utlendingen.

Hun beskriver pirattaxien som en hvit Toyota. Sjåføren skal ifølge henne ha vært i 30-40-års alderen, fra Midtøsten og snakket godt norsk.

Hun understreker også at hun “ikke klandrer pirattaxisjåføren.” Nøyaktig hva det er hun ikke klandrer ham for, er ikke spesifisert, men det kan antas at det har noe å gjøre med at han ikke stoppet henne fra å dumme seg fullstendig ut i fylla. Siden han nettopp ble implisert i en forstilt kriminalsak, er han sikkert uansett glad for den offentlige tilgivelsen for ikke å ha gjort noe.

Her er min omskriving av artikkelen basert på mitt inntrykk av folk som jobber i Elle:

Tut! Tut! Sprø dame har driti på draget!

Lørdag den sjette desember feiret jeg min første og siste førtiårsdag (førti er nye tredve, am I right, jenter? High five!) Det var en crazy affære og hæla i taket all the way! På vei hjem til nachspiel tok jeg og flickorna (jeg kaller dem det fordi vi har en greie med svensk, don’t try to understand it, too personal, no offense) en pirattaxi og i all gledesrus (hint, hint) så klarte jeg å glemme de tretti presangene jeg på en eller annen måte hadde fått plass til i bagasjerommet i bilen.

Det er snakk om tjue tusen, det vil si 20.000 kroner, i intime gaver av stor sentimental verdi og også av stor monetær verdi (det vil si kr. 20.000,- (tjue tusen (det vi si kroner)))

Hvis du er sjåføren som kjørte oss hjem den kvelden (hvis du er usikker, kjenner du deg selv igjen på hvorvidt du er utlending, i tredveåra og kjører en hvit Toyota) så vil jeg gjerne ha stashet mitt tilbake. Jeg er ikke sinna på deg altså, så ta for all del kontakt (ikke med meg, med Aftenposten) så skal du få noen tusinger som smør på flesk, nei jeg mener plaster på såret! Ciao Meow (ikke prøv å forstå det, er en greie vi gjør på jobben, am I right, Arne WHAT’S UP WHAAAAAAAZZZZZZUP!! Hahaa. Sorry, mate.)

Love, Hilde.

PS. Jeg er ei gladjente og liker å spille volleyball, så ta kontakt hvis noen er hypp på en date. Jeg er i Ally McBeal-generasjonen så jeg er både trendy-singel MEN HAR EGENTLIG BARE LYST PÅ EN BABY. Seriøst, ta kontakt. Lave, rødhåra menn også velkommen.

Når jeg ser tilbake på det jeg nettopp har skrevet, er jeg litt usikker på hva jeg egentlig ønsket å oppnå med det, men på en forskrudd måte gjenspeiler den småvulgære parodien det hysteriet som inngår i nøye å kamuflere en privat annonse som en nyhetssak, og enten var det en katarsis, ellers er det et symptom på noe annet, og at jeg kommer til å sove sporadisk i natt. Det jeg uansett skulle fram til var at noe slikt ville aldri Aftenposten publisert. Derfor har journalisten av denne saken, som enhver god undersøkende journalist, grunnfestet nyheten i en stødig porsjon billedlig sement og troverdighet, og altså skaffet en ekstra kilde til å bakke opp den kontroversielle informasjonen:

Også en annen person som var med i pirattaxien bekrefter saken overfor Aftenposten.no.

Breaking pus

Friday, April 18th, 2008

Jeg skal innrømme at en stor del av grunnen til at jeg bestemte meg for å omtale den følgende saken er det fantastiske ordspillet jeg fant på til tittelen. Den andre grunnen er at jeg i forgårs på bussen merket meg en reklameplakat for Dagsavisen. Plakaten er del av en kampanje hvor Dagsavisen selvsikkert skryter av hvor mye smartere og mer seriøse de er enn den øvrige pressen, og på plakaten jeg så på bussen i forgårs, latterliggjøres de pengegriske norske avisene, som er tåpelige nok til å trykke noe så banalt som dyrenyheter, en forsyndelse som er langt langt under Dagsavisens verdighet.

Vel, det har seg slik at grunnen til at jeg i sin tid sa opp mitt abonnement på papirutgaven av Dagsavisen, var at jeg mottok en avis hvor de som førstesideoppslag hadde det jeg har døpt “Verdens Dummeste Nyhet“. Ikke bare er det usannsynlig idiotisk å ha den nyheten på førstesiden av en avis, men Dagsavisen syntes det var en så viktig sak at de faktisk valgte å la en ny journalist skrive den om igjen med nøyaktig den samme tittelen i 2007.

Dermed ble jeg lettere provosert av den utilslørte arrogansen i reklamekampanjen deres, og bestemte meg for å sjekke hvorvidt påstanden hadde røtter i virkeligheten eller kun i den formaliserte kreativiteten som finnes mellom veggene hos DDB Oslo.

Resultatene er som jeg hadde forventet. Det viser seg at Dagsavisen for bare noen måneder siden kjørte en nyhet om den statistiske fordelingen av kattemennesker og hundemennesker i befolkningen. Den usedvanlig tåpelige artikkelen er opprinnelig skrevet av Avisenes Pressebyrå, et selskap som har valgt å satse på digital markedsføring ved å promotere seg selv ved hjelp av den aller styggeste hjemmesiden på Internett.

Ett år tidligere benyttet Dagsavisen seg av Avisenes Nyhetsbyrå, og de kunne holde oss oppdatert om hvilken katt i Norge som er den eldste. Ingen skal få fortelle meg at overskriften til den artikkelen ikke kunne ha gått ubehandlet inn som en av parodiene i DDBs reklamekampanje.

Men det beste eksempelet jeg fant er en sak om ID-merking av katter. Ved første gjennomsyn vil du kanskje tenke at det faktisk er en tålelig aktuell sak, særlig for en avis som lover å være best på å dekke norsk politikk. Men selv om nyheten i seg selv ikke er så verst, så har ANB overgått mitt amatørmessige forsøk, og laget et av de aller mest uutholdelige ordspillene jeg har lest på trykk i den “seriøse” pressen. Se bildetekst og kjenn at hårene på ryggen din reiser seg.

Ordspill i Dagsavisen