J’accuse

Saturday, December 20th, 2008

Nå er det på høy tid at politikerne gjør noe med kjelsåsbeboeres mulighet til å telle kablene over nabolaget sitt. Jeg akter ikke å sitte og se på at kabeltelling som menneskerett i dette landet forsvinner fordi politikere som Peter N. Myhre skuler ut av storkapitalens Tom Ford-lommer og nekter å gripe fatt i problemet.

En annen ting som sjokkerer er at E24s lesere må komme sosialdemokratiet til støtte og påpeke at de kanskje tror at det er en ikke utenkelig mulighet for at brannbilene ikke kommer fram på Kjelsås? Denne ville spekulasjonen burde BRANNVESENET SELV ha oppkokt! Det statlige ansvaret har gått par monts et par vaux!

“Hvem bryr seg om Kjelsås?” sier du? “De kan seile sin egen sjø, vel? Den lunefulle gjengen av småborgerlige bakstrevere bryr meg ikke det spøtt. C’est la vie! C’est la guerre! Jeg sitter komfortabelt, utenfor Son eller i distriktene et eller annet sted, på dyrkbar jord som jeg personlig og ulovlig har omsonet til privat golfbane, og jeg kan telle kablene over nabolaget mitt uten det minste problem. Solidaritet? Jeg kjenner ikke lenger dette svært gammeldagse ordet!”

Vel, da svarer jeg deg med de tre ordene Pastor, Martin og Niemöller, og håper du skjønner tegninga. Hvis ikke denne saken om Kjelsås’ frarøvelse av kabeltellingskapasitet og UMYNDIGGJØRING (med “umyndiggjøring” mener jeg “frarøvelse av kabeltellingskapasitet”) får pressedekning i flere aviser enn grasrotblekkene Aftenposten og E24 (og ev. alle de andre avisene i dette mediekaoset hvor alle trykker hverandres saker under hvert sitt navn og det går alt for mange kabler på kryss og tvers til at brannbilene skal ha noen sjanse til å telle antall forbrukernyheter om brannvarslere som går på trykk i ukene før jul), så er det ikke annet enn et bevis på det umiddelbare behovet for en REVOLUSJON (innen “policy” for legging av kabel over bakken, såkalt kabelleggingspolicyrevolusjon.)

Journalistikkpanikk?

Friday, November 21st, 2008

Det er julebordsesong, og Aftenposten feirer begivenheten og sin falmende selvtillit ved å omskape seg til Elle og lage en artikkelserie om hvordan man skal opptre dersom man både er kvinne og samtidig interessert i å kle seg ut.

VI ER EN SERIØS AVIS

I tillegg til mange seriøse råd angående kjolepanikk, har artiklene også små artige horoskoper ved siden av prislistene og bildene av smykker. Hvis du for eksempel har lyst til å likne på Michelle Obama når du gjester julebordet er du “sannsynligvis mellomleder eller leder, en selvskreven gjest på julebordet for å vise din lojalitet og varme.” Dette er en 100% nøyaktig beskrivelse av absolutt alle som har lyst til å se ut som Michelle Obama, med unntak av Michelle Obama, som er husmor.

Men er det egentlig et uttrykk for lojalitet at du dukker opp på julebordet hvis du er en selvskreven gjest der? DET ER I GJENNOMSNITT LIKE VANSKELIG SOM DET TREET SOM INGEN HØRER UTE I SKOGEN. Og et annet prekært spørsmål som melder seg er hvorfor Aftenposten i utgangspunktet antar at julebord er ensbetydende med karneval eller til og med halloweenfest. Jeg kan umulig være den eneste som trodde artikkelen “Oppdatert som Carrie” handlet om følgende oppdaterte og elegante julebordkostyme:

Elegant og casual, går til både hvite og røde sko

Det viser seg dog at det er snakk om den fiktive journalisten Carrie fra “Sex og singelliv”, og Aftenposten har valgt å illustrere denne karakteren ved å bruke et fotografi av skuespilleren som framstiller henne, i stedet for å bruke bilder fra selve tv-serien. Dette er fordi “Sex og singelliv” er PÅ EKTE, og dessuten fordi grensen mellom virkelighet og fantasi er flytende hvis man er livsstilsjournalist eller schizofren.

Da jeg leser Aftenposten i dag…

Sunday, September 21st, 2008

For å unngå å male seg selv inn i et hjørne, innfører Aftenpostens journalister stadig nye litterære virkemidler i sitt repertoar. Slik at ingen skal fristes til å ta dem seriøst, ser de til at alle nye teknikker de prøver ut er fullstendig irrelevante i konteksten av en avis.

Artikkelen “Fanget av spill” benytter seg av mange av de tradisjonelle grepene som er betegnende for Aftenpostens journalistikk.

Ufullstendige setninger og stakkato rytme:

Han panter flasker og trillevogner. Spiller på Røde Kors-automater med kameratene, og alltid er det han som spiller mest. De andre blir lei seg og gir opp når de taper. Men ikke Ahmet. En skikkelig kvitt-eller-dobbelt-gutt. Han gir seg ikke.

Poetiske gjentakelser:

Muskelfestet ryker. Fotballdrømmen ryker. Skaden er permanent, og selvtilliten ryker.

På fotballbanen i La Manga ryker alt.

Vendepunkt aksentuert med uthevet skrift og majuskler:

Så skjer det som gir rommet navn:

MARERITTET.

Irrelevante, stemningsbærende detaljer:

Han oppga en e-postadresse, et Visanummer og et passord. Han valgte navnet til brorens grå og hvite huskatt: Iselin. Iselin skulle bli med ham på en lang og kostbar ferd i cyberspace.

For ikke å snakke om at artikkelen har en hovedperson istedenfor et intervjuobjekt:

(Det fiktive navnet “Ahmet” er valgt i samråd med hovedpersonen)

Artikkelen har sånn sett en klassisk forankring, og står ikke i fare for skremme bort lesere med en alt for moderne språkdrakt. Men journalistikken stagnerer heller ikke. I en grensesprengende vending har de to artikkelforfatterne valgt å skrive så godt som hver eneste setning i historisk presens, slik at man som leser får en genuin følelse av å ha vært til stede da “Ahmet” ødela livet sitt.

Etter min beregning er neste steg for Aftenposten å innføre:

  • Første persons synsvinkel
  • Illustrasjoner i akvarell
  • Karrierekvinne
  • Deretter kan de søke om en fast “Fra Virkeligheten”-spalte i Det Nye.

    Introduksjon

    Sunday, April 6th, 2008

    Denne siden eksisterer i kjølvannet på redaktørenes død, korrekturlesernes død, etter at alle journalistene har blitt bloggere. Dette skal vi samle eksempler på, i den tro at avisartikler er enda morsommere når de gjentas.

    Vi fikk opprinnelig ideen en stund tilbake, da Aftenposten levde opp til sin samfunnsplikt og opplyste sine lesere om hva som kan bli de fatale konsekvensene dersom en machete-desperado skulle få tak i en machete (hint: ville biljakter.) La dette stå som en advarsel til alle som kjenner til uarresterte machete-desperadoer. Husk at de ikke har fått diagnosen for ingenting, så la ikke machetene ligge og slenge når de er i nærheten! Som en kompensasjon for ikke å inneholde noe som på langt nær kan kalles ekte nyheter, erstattes ingressen i artikkelen med et portrett av gjerningsmannen i naturlig størrelse:

    Machete-desperado i naturlig størrelse

    Knappe to uker senere glimrer A-magasinet til med den usminkede sannheten om narkotikamisbruk på vestkanten i Oslo. Sidsel Dalen, som har verdensrekord i setningsemne, er av overbevisningen at objektivitet alltid vil være en illusjon, og er ikke bundet av samtidens konforme forestillinger om hvordan en avisartikkel skal formuleres.

    Dette er et ekte sitat fra den ekte artikkelen:

    De blir stående og stirre på hverandre. Alle følger med. Spretten ler. – Ja, jeg kødder. Du kan få krite fire for fem store. Og du har en uke på å betale tilbake. Det er ikke kødd!Spjælingen legger det som skal være fire gram på bordet, flatt pakket inn i sølvpapir. – Vi snakkes snart, sier Tore og strener ut med dopet i hånden.– Se på’n a, sier spjælingen. Han snylter på andre, men gidder ikke å dele sjæl. Han er grisk.

    Dette er et høyst relevant sitat fra kommentarene til den artikkelen:

    Jeg leser artikkelen. Sidsel stirrer avventende på meg. Det går kaldt nedover ryggen. – Er’u hekta? sier hun. Jeg nikker. Ser på henne. – For lite dårlig krim i avisa nå om da’n. Hun ler. Blått lys strømmer ned fra lampene i taket. Den gråbleke huden hennes skinner. Hun danderer ei stripe på toalettskåla. – Det er’ke særlig glam. Ikke nå lenger. En gang var vi konger og dronninger, nå er det tabloid som gjelder. Ikke spør meg hvem som vant, men det var ikke journalistikken. Hun sender meg et frosset blikk. – Håper du har gryn, for jeg selger meg ikke gratis.

    Når de navngitte journalistene en sjelden gang ikke strekker til, må Norsk Telegrambyrå ta over. Selv kaller de seg en av landets viktigste nyhetsredaksjoner, og i februar kunne de fortelle at en ektemann kom hjem tidligere enn hans utro hustru forventet. NTBs reportasje er kortfattet, elegant og øm, men dessverre er artikkelen ufullstendig og unnlater å fortelle oss viktige detaljer om hvem av de to mennene som var penest, hvorvidt det var ektemannens stadig økende interesse for sin karriere som drev hustruen til utroskapet, og om den flyktende elskeren ved anledning måtte begi seg gjennom et aristokratisk middagsselskap for eksempel kun iført en sokk, hvorpå en av de eldre, borgerlige damene sender et megetsigende blikk til sin mann og leverer en treffsikker og frekk replikk om størrelsen på sokken, og elskeren bare hilser høflig og spiller kul på en sjarmerende måte. Det ville bare vært best! Men nei, kjedelige NTB har spikket den relevante nyhetssaken ned til rene, objektive fakta som beriker vår forståelse av tiden vi lever i:

    Det hører til historien at politiet hjalp mannen med å få på seg noen klær.

    Mer ambisiøs er en av NTBs artikler fra forrige uke, hvor de smidig gjennomfører et nytt ledd i sin innviklede plan for å sidestille de seksuelt avvikende med superskurker. Det er et modig ærend, og allerede dagen derpå plukker journalist Marie Norum Lerbak opp tråden med sin egen inngående undersøkelse av de perverses herjetokter og er den første til å avsløre at det finnes hull i flere dovegger her i landet. Strengt tatt må jeg innrømme at jeg knapt kan huske å ha vært på et offentlig toalett uten “kikkehull” i veggene, men det hele blir mye mer dystert når det blir avslørt at det er en og den samme, Dokikkeren, som står bak de utallige overgrepene.

    Illustrasjonsfoto av mulig dokikker

    Det var alt for denne gang, men avisene skriver morsomme ting hele tiden, så det kommer snart mer! Takk for oppmerksomheten.