Frykt og avsky

Sunday, June 1st, 2008

Når jeg ser for meg NTBs journalister, ser jeg for meg neglebitende, hysteriske menn og kvinner, som er bleke av overveldende skrekk, og som skriker høylydt ut i sitt åpne kontorlandskap hver gang de mottar en ny pressemelding.

Hør for eksempel hva de har å si om en usannsynlig vellykket landing på Mars:

Den amerikanske romfartsorganisasjonen hadde på forhånd fotografert landingsstedet nøye, av frykt for en kræsjlanding.

Overskriften for avsnittet er “Fryktet krasj“. Dette er NTBs tolkning av en nyhet om en landing på Mars hvor selv de planlagte risikoene ikke slo til, og som var så presis, perfekt og problemfri som overhodet mulig. Jeg ser for meg at de samme journalistene ankommer jobben om morgenen, tar seg en første kopp kaffe og forteller intense spenningsanekdoter om avlagte feriereiser:

Det var mange røde lys på veien til flyplassen. Jeg hadde på forhånd kjøpt en bil med bremser av frykt for krasj. Flyselskapet jeg benyttet meg av fryktet at flyet skulle falle ned, så de hadde utstyrt det med vinger og motorer. De hadde dessuten fylt det opp med drivstoff fordi de fryktet at det ikke skulle starte. På stranden fryktet jeg å dø av å bli skutt i hodet, så jeg satte ikke en pistol inntil tinningen og trakk heller ikke av.

Ellers i nyhetene har min nye favorittjournalist og regjerende verdensmester i tilfeldig dramatikk, skrevet en ny artikkel i påskekrimform om det harde dopmiljøet i Oslo sentrum:

– Der borte på “pusher street” er det aggressivt. Ingen respekt. Blir det for mange selgere, blir det bråk. Slåssing. Det har vært aggressivt her de siste månedene. Det er mange som selger. Skjønner du?

“Skybert”, som han mener jeg kan kalle ham, snakker dårlig norsk og peker mot den andre siden av elven fra der han sitter i Vaterlandsparken. Han har solbriller og joggebukse. Ettermiddagen er på sitt varmeste, og parken kryr av rusmisbrukere, kanskje 40- 50 stykker. Mange er unge. Noen sitter og prater, ligger og sover på gresset eller står og drikker og røyker. Opp trappen kommer en mann sjanglende. Klærne er fillete. Han snubler.

Det er noe uimotståelig tiltrekkende ved en tekst som forteller at ungdommer “henger” og jager etter “street cred” og samtidig bøyer ordet elv i hankjønn. Og Aftenpostens krimprins vet også at kilder er oppskrytt når man driver med nyhetsarbeid, og kan fortelle oss at virkeligheten er mer Gunnar Staalesen enn Gunnar Staalesen noen gang vil være:

De siste årene har antall ungdommer med minoritetsbakgrunn økt kraftig i miljøene rundt Oslo S og Vaterland. “Rusmisbrukernes siste skanse,” som mange kaller dem.

Hvem? De er for mange til å liste opp. Hvor mange? En hel haug. Jeg lurer på om disse mange menneskene på en eller annen måte tilhører samme miljø, og samtidig lurer jeg på hvorfor jeg selv ikke tilhører et miljø hvor mange mennesker går rundt og har et dramatisk kallenavn på minoritetsungdommer. Dette er et dypt ønske jeg har, så ta kontakt hvis du er en av de som kaller ting for siste skanser.

I det hele tatt er artikkelen en salig blanding av språklige utfordringer og fabrikkerte fakta, og den lykkes i å drapere gamle nyheter så tykt i halve setninger, pittoreske stemningsrapporter og spennende handlingsreferat at vi nesten glemmer hvor høyst irrelevant det er å bruke plass i en avis til å fortelle at det selges narkotika på Plata.

Ti av ti poeng.

Introduksjon

Sunday, April 6th, 2008

Denne siden eksisterer i kjølvannet på redaktørenes død, korrekturlesernes død, etter at alle journalistene har blitt bloggere. Dette skal vi samle eksempler på, i den tro at avisartikler er enda morsommere når de gjentas.

Vi fikk opprinnelig ideen en stund tilbake, da Aftenposten levde opp til sin samfunnsplikt og opplyste sine lesere om hva som kan bli de fatale konsekvensene dersom en machete-desperado skulle få tak i en machete (hint: ville biljakter.) La dette stå som en advarsel til alle som kjenner til uarresterte machete-desperadoer. Husk at de ikke har fått diagnosen for ingenting, så la ikke machetene ligge og slenge når de er i nærheten! Som en kompensasjon for ikke å inneholde noe som på langt nær kan kalles ekte nyheter, erstattes ingressen i artikkelen med et portrett av gjerningsmannen i naturlig størrelse:

Machete-desperado i naturlig størrelse

Knappe to uker senere glimrer A-magasinet til med den usminkede sannheten om narkotikamisbruk på vestkanten i Oslo. Sidsel Dalen, som har verdensrekord i setningsemne, er av overbevisningen at objektivitet alltid vil være en illusjon, og er ikke bundet av samtidens konforme forestillinger om hvordan en avisartikkel skal formuleres.

Dette er et ekte sitat fra den ekte artikkelen:

De blir stående og stirre på hverandre. Alle følger med. Spretten ler. – Ja, jeg kødder. Du kan få krite fire for fem store. Og du har en uke på å betale tilbake. Det er ikke kødd!Spjælingen legger det som skal være fire gram på bordet, flatt pakket inn i sølvpapir. – Vi snakkes snart, sier Tore og strener ut med dopet i hånden.– Se på’n a, sier spjælingen. Han snylter på andre, men gidder ikke å dele sjæl. Han er grisk.

Dette er et høyst relevant sitat fra kommentarene til den artikkelen:

Jeg leser artikkelen. Sidsel stirrer avventende på meg. Det går kaldt nedover ryggen. – Er’u hekta? sier hun. Jeg nikker. Ser på henne. – For lite dårlig krim i avisa nå om da’n. Hun ler. Blått lys strømmer ned fra lampene i taket. Den gråbleke huden hennes skinner. Hun danderer ei stripe på toalettskåla. – Det er’ke særlig glam. Ikke nå lenger. En gang var vi konger og dronninger, nå er det tabloid som gjelder. Ikke spør meg hvem som vant, men det var ikke journalistikken. Hun sender meg et frosset blikk. – Håper du har gryn, for jeg selger meg ikke gratis.

Når de navngitte journalistene en sjelden gang ikke strekker til, må Norsk Telegrambyrå ta over. Selv kaller de seg en av landets viktigste nyhetsredaksjoner, og i februar kunne de fortelle at en ektemann kom hjem tidligere enn hans utro hustru forventet. NTBs reportasje er kortfattet, elegant og øm, men dessverre er artikkelen ufullstendig og unnlater å fortelle oss viktige detaljer om hvem av de to mennene som var penest, hvorvidt det var ektemannens stadig økende interesse for sin karriere som drev hustruen til utroskapet, og om den flyktende elskeren ved anledning måtte begi seg gjennom et aristokratisk middagsselskap for eksempel kun iført en sokk, hvorpå en av de eldre, borgerlige damene sender et megetsigende blikk til sin mann og leverer en treffsikker og frekk replikk om størrelsen på sokken, og elskeren bare hilser høflig og spiller kul på en sjarmerende måte. Det ville bare vært best! Men nei, kjedelige NTB har spikket den relevante nyhetssaken ned til rene, objektive fakta som beriker vår forståelse av tiden vi lever i:

Det hører til historien at politiet hjalp mannen med å få på seg noen klær.

Mer ambisiøs er en av NTBs artikler fra forrige uke, hvor de smidig gjennomfører et nytt ledd i sin innviklede plan for å sidestille de seksuelt avvikende med superskurker. Det er et modig ærend, og allerede dagen derpå plukker journalist Marie Norum Lerbak opp tråden med sin egen inngående undersøkelse av de perverses herjetokter og er den første til å avsløre at det finnes hull i flere dovegger her i landet. Strengt tatt må jeg innrømme at jeg knapt kan huske å ha vært på et offentlig toalett uten “kikkehull” i veggene, men det hele blir mye mer dystert når det blir avslørt at det er en og den samme, Dokikkeren, som står bak de utallige overgrepene.

Illustrasjonsfoto av mulig dokikker

Det var alt for denne gang, men avisene skriver morsomme ting hele tiden, så det kommer snart mer! Takk for oppmerksomheten.