Politiske meninger

Wednesday, July 22nd, 2009

“En god journalist trenger kilder” sier Shabana Rehman Gaarder i en sverteartikkel som ikke oppgir en eneste kilde. Men hun er jo stand-up-komiker, ikke journalist.

Brenn(ny)het svineribbe(t for all skam)

Wednesday, April 29th, 2009

Journalister er hysterikere. Når de skriver har de ikke hendene hvilende på skrivebordet med ergonomisk korrekt bøy i albuleddet, men tar fart en halv meter over tastaturet og trykker så hardt de kan med stive pekefingrer og ville blikk. Og av alle sine samfunnsoppgaver, så er det oppgaven om å skremme barn de tar mest alvorlig.

Men dette er til vanlig. Dette er når verden ikke er i ferd med å gå under. Når det er unntakstilstand på ekte, så er det unntakstilstand i redaksjonene til landets aviser også, og hysterikerne blir vanvittige monstre. Vanlige idealer som “lesbarhet” og “sannhet” blir som strå for vinden, og hvis det vanligvis går konkurranse i å formulere overskrifter som overdriver mest mulig, konkurrerer journalistene nå i stedet om hvem som har mest og best psykose i seg.

Med normale krav til typografi og brukervennlighet, ville man for eksempel kanskje aldri valgt å publisere et meningsløst uoversiktlig kart over bekreftede og ikke-bekreftede og avkreftede og døde tilfeller av svineinfluensa. Aftenposten, derimot, har valgt å publisere kartet to ganger på samme side, og kalle det andre kartet for “en fortsettelse” av det første fordi det var “for mange” tilfeller å dokumentere. Det beste med denne framgangsmåten, utenom at den er sinnssyk, er at den uproblematisk skalerer til en pandemi, i tilfelle det skulle skje.

Kart med fortsettelse

Og Aftenposten står på langt nær alene. I Glåmdalens leder gjør man for eksempel et forsøk på å forbinde svineinfluensa med Svartedauden som er mettet av tung galskap.

Man kan tenke seg at lederen kanskje springer ut fra et normalt hysterisk forsøk på å skrive en artikkel om at “Glåmdalen mener” at Svartedauden og svineinfluensa er vidt forskjellige ting, formodentlig i håp om å skremme barn ved å ta dette som noe annet enn en selvfølge. Men det prosjektet har på et eller annet tidspunkt mislykkes, for artikkelen binder nå de to sykdommene sammen i form, men ikke i innhold, og nåværende utgave er en usammenhengende og avant garde tekst som først og fremst vil interessere litteraturvitere som har som hobby å tegne piler mellom signifikanter.

Møtet med hurtig oppdaterte nyheter har fått journalistene til å gå fullstendig av sine ellers vaklevorne hekter, og det ultimate beviset er at Aftenposten i dag behandler en ganske alvorlig diplomatisk krise ved å ty til god gammeldags, hverdagsrasistisk hermegåsing.

rasisme

Alt i Aftenposten må fra nå av leses mens man forestiller seg journalister som hopper opp og ned og trekker huden rundt øynene til siden for å se kineser ut.

Dum person gjorde noe dumt i noe dumt

Sunday, December 7th, 2008

Miss Miste-ting-i-fylla
Har du tips om noe dumt? Send aftenposten.no en epost.

Som seneste kapittel i sin serie av artikler som aldri, aldri bør stå i en avis, har Aftenposten nå publisert en personlig hittegodsetterlysning på vegne av en bransjekollega. Mens de fleste av oss, dersom vi skulle komme til å miste noe vi absolutt ønsker å finne igjen, er nødt til å trykke opp folkelig sjarmerende plakater med triste smilefjes og ordspill, og selv klistre dem opp på oppslagstavler og lyktestolper i nærmiljøet, får motejournalist Hilde Marstrander en av Norges største aviser til disposisjon når hun skal publisere sin lille annonse.

Fordi “aviser” vanligvis fokuserer på å publisere “nyheter”, later Aftenposten som om det er snakk om en kriminalsak, med mulighet for å tipse avisen med ny informasjon, og med en detaljert beskrivelse av den obligatoriske utlendingen.

Hun beskriver pirattaxien som en hvit Toyota. Sjåføren skal ifølge henne ha vært i 30-40-års alderen, fra Midtøsten og snakket godt norsk.

Hun understreker også at hun “ikke klandrer pirattaxisjåføren.” Nøyaktig hva det er hun ikke klandrer ham for, er ikke spesifisert, men det kan antas at det har noe å gjøre med at han ikke stoppet henne fra å dumme seg fullstendig ut i fylla. Siden han nettopp ble implisert i en forstilt kriminalsak, er han sikkert uansett glad for den offentlige tilgivelsen for ikke å ha gjort noe.

Her er min omskriving av artikkelen basert på mitt inntrykk av folk som jobber i Elle:

Tut! Tut! Sprø dame har driti på draget!

Lørdag den sjette desember feiret jeg min første og siste førtiårsdag (førti er nye tredve, am I right, jenter? High five!) Det var en crazy affære og hæla i taket all the way! På vei hjem til nachspiel tok jeg og flickorna (jeg kaller dem det fordi vi har en greie med svensk, don’t try to understand it, too personal, no offense) en pirattaxi og i all gledesrus (hint, hint) så klarte jeg å glemme de tretti presangene jeg på en eller annen måte hadde fått plass til i bagasjerommet i bilen.

Det er snakk om tjue tusen, det vil si 20.000 kroner, i intime gaver av stor sentimental verdi og også av stor monetær verdi (det vil si kr. 20.000,- (tjue tusen (det vi si kroner)))

Hvis du er sjåføren som kjørte oss hjem den kvelden (hvis du er usikker, kjenner du deg selv igjen på hvorvidt du er utlending, i tredveåra og kjører en hvit Toyota) så vil jeg gjerne ha stashet mitt tilbake. Jeg er ikke sinna på deg altså, så ta for all del kontakt (ikke med meg, med Aftenposten) så skal du få noen tusinger som smør på flesk, nei jeg mener plaster på såret! Ciao Meow (ikke prøv å forstå det, er en greie vi gjør på jobben, am I right, Arne WHAT’S UP WHAAAAAAAZZZZZZUP!! Hahaa. Sorry, mate.)

Love, Hilde.

PS. Jeg er ei gladjente og liker å spille volleyball, så ta kontakt hvis noen er hypp på en date. Jeg er i Ally McBeal-generasjonen så jeg er både trendy-singel MEN HAR EGENTLIG BARE LYST PÅ EN BABY. Seriøst, ta kontakt. Lave, rødhåra menn også velkommen.

Når jeg ser tilbake på det jeg nettopp har skrevet, er jeg litt usikker på hva jeg egentlig ønsket å oppnå med det, men på en forskrudd måte gjenspeiler den småvulgære parodien det hysteriet som inngår i nøye å kamuflere en privat annonse som en nyhetssak, og enten var det en katarsis, ellers er det et symptom på noe annet, og at jeg kommer til å sove sporadisk i natt. Det jeg uansett skulle fram til var at noe slikt ville aldri Aftenposten publisert. Derfor har journalisten av denne saken, som enhver god undersøkende journalist, grunnfestet nyheten i en stødig porsjon billedlig sement og troverdighet, og altså skaffet en ekstra kilde til å bakke opp den kontroversielle informasjonen:

Også en annen person som var med i pirattaxien bekrefter saken overfor Aftenposten.no.

Sosialrealisme og overrealisme

Saturday, October 25th, 2008

Det nærmer seg kanskje et punkt der Aftenpostens tøysejournalistikk ikke er morsom lenger, men når jeg leser det bokstavrimende dramakaoset “Solkyst med skyggesider” innser jeg at det tidspunktet i alle fall ikke har inntruffet ennå.

Helt fra ingressen av er det tydelig hvem som har ført det i pennen, med en karakterisering av Sørlandet som er såpass overdramatisk at den sosialrealistiske krimlitteraturens ivrigste tilhengere vil betale penger for den, lese den med ironisk distanse og deretter selvgodt påpeke at de også liker Paulo Coelho.

Det mørke Sørland. Sosialhjelp. Uføretrygd. Barnevernsbarn. Kriminalitet. Narkotika. Problemene hoper seg opp i de idylliske sørlandsbyene.

Ingressen starter sånn sett bra, med en beskrivelse av Sørlandet som maner fram bilder av vulkanene i Mordor og vinder av veps i Helvetes krinser. Men så husker artikkelen at den skal stå på trykk i en avis, og ingressen avsluttes med et oppsiktsvekkende objektivt antiklimaks:

21 av 30 kommuner er blant dem med flest innbyggere på uføretrygd.

Og det er nettopp denne selvmotsigende, innbyrdes stridende tendensen som skal karakterisere “Solkyst med skyggesider” som helhet. Artikkelen kan over flere avsnitt være nøytral og faktaorientert, benytte seg av kilder, intervjuobjekter og fullstendige setninger, men på et tidspunkt vender den fullstendig om, helt uanmeldt, som om den er skrevet av en Dr. Jekyll & Mr. Hyde-figur hvis besinnelse plutselig spinner ut i bekmørket, og en vill og lidenskapelig stemme plutselig avløser den tilbakeholdne og fornuftige. For eksempel kan man, etter en lang utlegning om levekårsstatistikkene til Helsedirektoratet og Statistisk Sentralbyrå, helt uten forvarsel lese følgende litterære perle:

Svært liten vilje til å flytte på seg. Sørlandsk dovenskap. Smitteeffekter. Alle gjentar det samme. Forklaringene er mange, men enigheten er stor, når det gjelder årsakene til at sørlandskysten er blitt et elendighetsbelte.

ET ELENDIGHETSBELTE.

Hva slags belte? Et elendighets. ELENDIGHET. Det er egentlig alt jeg har å si om den saken. Helt til slutt vil jeg dog ha med det følgende utdraget også. Ikke fordi det er spesielt karakteristisk for tosidigheten i artikkelen, men fordi det muligens er det minst relevante, minst sammenhengende, og dermed blant de mest nytelsesdrektige avsnittene i artikkelen. Les:

Men det står neppe i hodene til 14-åringene denne uken, eller neste. Om kort tid skal de ha première på årets musikal, som faktisk er det nest største kulturelle arrangementet i Tvedestrand, bare slått av hovedkonserten i kystkulturuken. Men med en høy prosentandel som dropper ut av skolen, er det en utfordring å få Sørlandets tenåringer til å fullføre videregående.

“Ja, sørlandet er et belte av type elendighet. Ungdommene slutter på skolen, forresten skal de ha premiere på en musikal, bare slått av hovedkonserten i kystkulturuken, som også er et stort kulturarrangement, relativt sett i forhold til at det er i Tvedestrand vel å merke, men de slutter på skolen mange av de, så det er dumt.”

(Bokmålsordboka tillater forresten å bruke det engelske uttrykket “droppe ut” på norsk nå, men det betyr ikke at man er nødt til å bruke det.)

Prikk prikk prikk

Sunday, July 20th, 2008

Noen ganger blir nyhetene mer spennende hvis man overlater deler av dem til fantasien. Dette vet Aftenpostens offisielle korrespondent for overdramatisering bedre enn noen andre. I sin siste bestselger, “Vil låse inn barn med tvang” demonstrerer han sin evne til å leve seg inn i hverdagslidelse:

15-åringen er dreven. Tross ung alder har politiet i Skien alt registrert 17 kriminelle forhold på henne. Ran, trusler, vinningsforbrytelser, narkotikamisbruk, legemsfornærmelser, ordensforstyrrelser. . . Nå vil hun ha røyk. Hun får det.

“Prikk prikk prikk moooord????

Det burde være åpenbart for de fleste at når det gjelder gjentakende kriminelle ungdommer, så er det spesielt viktig at man prøver å male saken så spennende og pirrende som mulig, slik at andre barn ikke etteraper handlingene, men heller blir sittende inne for å lese krimjournalistikk. Dette kan man for eksempel gjøre ved hjelp av såkalte ellipser, hvor deler av teksten erstattes av tre punkter, slik at overbærende aftenpostenlesere skal få et øyeblikk ekstra til å sukke oppgitt og tillate sine verste fordommer fritt spillerom. På en skala fra 1 til 10 er dette 10 bedre journalistikk enn konkret å fortelle om de faktiske forholdene, fordi, basert på samme prinsipper som Wikipedia og Internett, så er nyhetene også mer fullstendige om leserne selv får lov til å bestemme hva de er.

Andre ting man kan gjøre for å omforme nyhetsartikkelen sin til en ungdomsroman, er selvfølgelig å bruke setningsemner der et subjekt ville blitt latterlig objektivt og seriøst (les: “dølt”), og man må også gjerne strø om seg med lister som er inndelt med punktum istedenfor komma:

Alt er prøvd. Alle tiltak satt inn. Samarbeid på tvers av alle nivåer og kommunegrenser. Politi. Skoler. Barnevernet. Psykiatrisk avdeling ved Sykehuset i Telemark. Ingen ting stopper disse barna.

Du vet de har satt inn absolutt alle tiltak når psykiatrisk avdeling ved Sykehuset i Telemark er involvert, det er i alle fall sikkert. Neste steg i håndboka er å teppebombe barnas omgangskrets med tergede løver.

Ellers holder E24 sine lesere på tærne ved å publisere den aller minst nyttige artikkelen i verden som henvender seg direkte til mennesker med flyskrekk. Ja, det er ikke nok for E24 at disse menneskene kanskje har en lammende frykt for fly, de skal også skremmes fra å besøke flyplasser og muligens også strender:

AAAAAAAAAA!

Objektive fakta fra Østerrike

Monday, April 28th, 2008

I den flotte artikkelen “Faren inrømmer incest, men benekter voldtekt” på Aftenposten.no, har avisen sydd sammen journalistikk fra Reuters, Nyhetsbyrået AFP, avisen Oesterreich og Wien-avisen Kronen-Zeitung med bilder fra østerriksk politi.

I tillegg har de også sine egne menn på saken for å gi det norske folk dybden den internasjonale pressen ikke klarer. Der de andre avisene nøyer seg med å rapportere tørre detaljer om saken, går Aftenposten.no rett på menneskene og følelsene når de intervjuer Cornelia Senger som er “blant de forskrekkede naboene”:

– Vi pleide å gå tur forbi huset. Vi syntes det var rart at gardinene alltid var trukket for. Det så litt skummelt ut, sier Senger til Aftenposten.no.

Jeg har mine mistanker om at Aftenposten også selv står bak det nederste punktet i den 13 punkter lange faktaboksen “FAKTA: ELISABETH F.S HISTORIE” pga. den høye konsentrasjonen av objektive fakta: